Temaer som kommer til å prege laiven vil spenne seg fra gjennsynsglede og fest til sorg, redsel og desperasjon. Temaer som ikke er så hyggelige vil bli spilt på eller omtalt i rollenes bakgrunn da disse er en del av de flestes liv i krigstid. Samtidig som man er lykkelig over endelig å se sin sønn/bror/kjæreste eller mann er det også de som ikke vendte tilbake. Å kjempe for Staten sin var kanskje en stolt og god ting på papiret, men da du så kameraten din ble skutt ned ved siden av deg og blodet sprutet på uniformen din så du det kanskje fra et annet perspektiv.

 

Det å være hjemme og ikke vite hva som skjer, aldri vite når du kan miste, eller hvem som døde i natt. Samtidig vil du holde fortet. Avgjørelsene han ikke vil like at du tar, må du ta allikevel. Samholdet mellom dere sivile er nå sterkere og viktigere enn noen gang. 

 

Slavene vet alle at en krig raser der ute, men informasjonen blir holdt tilbake. Usikkerheten man alltid har hatt rundt sitt eget liv og hva som kommer til å skje med deg og de du er glad i er forsterket. Ingen vet helt hva som skjer hvis krigen vinnes eller tapes. Samtidig må livet og husholdningen gå sin vante gang. Slavene har sin egen kultur og står sterke sammen.

 

Først og fremst ønsker vi oss en realistisk spillestill men vi spiller hverandre opp og frem siden vi er på laiv. Selv om situasjoner kan være ekstreme ønsker vi oss ikke parodier. Vi ønsker å se vanlige mennesker i en unik (og vanskelig) situasjon  en familie i krigstid og hvordan det påvirker rollene som individer, og dynamikken mellom venner og familie. Hemmeligheter  ønsker vi at av og til forblir hemmeligheter.

 

Vil ønsker oss derimot ikke “nå må jeg stresse ut dette plottet før det er for sent.” Enkelte ting er mer ment som indre dilemmaer enn offentlige skandaler

Vi ønsker oss ingen “sosiale selvmord”. 

 

Krigen er tapt, drømmer og håp er knust.

Var det verdt det?